The distant future

Takk til Espen for godt tips hva angår gøy tv-serier. Flights of the Conchords.

Dance with me - original

Jeg foretrekker hun dansedama fra Nouvelle Vague sin video.

Joppe

Av en eller annen grunn får jeg assosiasjoner til skumle filmer fra 80-tallet, som The Shining. Vi må ha vært noen tøffe barn som taklet barne-tv av denne typen. For et soundtrack.

Guns of Brixton

I to versjoner. Begge bedre enn mye annen musikk.

Dance with me

Låner to tips fra Unge Svendsen. Min blogg skal bli som en radiodokumentar. Tung, lett, lett. Og jeg slenger jeg ut forslag til vårsoundtrack. Har du noen andre forslag?

I årets vår-soundtrack: Nouvelle Vague

Min jazz

Han skulle være min jazz. Det skulle være stasjonsvogn. Det skulle være fast jobb. Det skulle være stabilitet. Først da skulle Robert Allan Zimmermann få ta del i livet mitt. Jeg skulle bli fan av musikkgeniet. Han skulle bli min jazz.

Plutselig kjøpte jeg en plate, og en plate blir til to. Og så ser man film, og liker det. Og så bor man med mennesker som danser til “I Want You”. Og så ser man scener som det her.

Og vips, så kommer jazzen før den egentlig skulle komme. Hva er din jazz?

Ikke akkurat ballett, men dog

I serien: Personer som får til ting jeg aldri i livet ville klart.

Walk on the wild side

Å både se og høre på musikk hjemmenfra

Små ponnier, casio og ukulele

Yoyoyo Acapulco har årets Urørt-video, og er gjest på Samfundet nå på lørdag. Og det stopper ikke der. Jim Protector og My Little Pony spiller også på Klubben. Det sistnevnte bandet så jeg for øvrig på fjorårets Kongene på Haugen festival. Koselig er bare fornavnet. Kanskje man bør dra hit på lørdag? Håper forresten jeg rekker norges største utekino i slutten av august på St. Hanshaugen i år også.

Årets Urørt-musikkvideo.

Moro på kontoret

Å skrive master fører til at man finner gamle, gode videoklipp.

The Office - Tim puts Gareth’s stapler in a jelly.

Swede yourself

Mitt neste kinobesøk gjøres nok for å se “Be Kind Rewind” av Michel Gondry. Mise en scène sjongløren slipper nå en komedie og jeg tror absolutt det er god grunn til å se frem mot midten av april da den slippes på norske kinolerreter.

Sweding is re-making something from scratch using whatever you can get your hands on.

Teip

Trondheim skal settes på kartet, og TEIP slår seg på brystet og hevder at denne klubbfestivalen er nettopp det som skal til. Da gjenstår det bare å se.

TEIP er Trondheims ferskeste og antakelig Norges festeste klubbfestival. TEIP skal sette Trondheim på kartet, og vi skal presentere et bredt spekter av konserter og arrangementer.

For 100 kroner får man pass for hele festivalen, noe min studentøkonomi vet å sette pris på. Programmet mitt blir nok som følger:

Torsdag: Bokbaren (20:00 @ Edgar), Lykke Li + El Perro del Mar (22:00 @ Klubben)

Fredag: Svarte Greiner (21:00 @ Knaus), Freeshine (23:59 @ Knaus)

Lørdag: Truls and the Trees + Now We’ve Got Members (23:00 @ Klubben), The Megaphonic Thrift (23:59 @ Knaus)

Aller mest gleder jeg meg til å se Lykke Li.

Michel Gondry og hans roterende kamera

Horehistorier og hippier fra California

Simone og Terri i Rubies står bak “Exploding from the center”, den nyeste releasen til Tellé. I går spilte de til dans på Klubben på Samfundet. Knappe en time tidligere ble et hav av interesserte Trondheimsstudenter tatt med på en reise mot øst, guided av selveste Hans-Wilhelm Steinfeld. Historiske fakta, skildringer, analogier og røverhistorier om Russland og den Sovjetiske stat kom med en fart og selvsikkerhet kun en Bergenser kan utdøve. Lærerikt og gøy. Takk for nok et godt Samfundsmøte.

Rubies konserten var helt ok. Simone og Terri hadde et smil som sto i stil med hippiebåndet rundt hodet, og etter mye om og men fikk de til og med karret til seg en gjeng fra salen som bakgrunnsdansere på scenen. Det var ikke mye fullt og helt, heller stykkevis og delt. Amerikanere liker å prate, og jeg siterer Ragnhild fra Haugesund: “musikken var gøy, hadde det ikke vært for all den California-praten”.

Topplåtene “I Feel Electric” og “Stand in a line” har de tydeligvis gjort mange ganger før, og det fungerte også svært så bra på Klubben. Etter råd fra Eirik (Kommode og Kings of Convenience) ville de prøve seg på en “mellow” sang, uten at det fungerte særlig bra. Når det gjelder “quiet loud” ligger nok gutta fra Bergen milevis foran, og jentene i Rubies har enda et godt stykke igjen, både vokalmessig og instrumentalt, før de kan bergta en gjeng studenter med rolige låter. Man sitter vel igjen med det som helhetsfølelse. Her må man jobbe mer med å skape en helhet i konsertbildet, og hvis man klarer det, samt frisker opp låtene litt her og der, så kan det være at også jeg entrer scenene som bakgrunnsdanser neste gang jeg ser Rubies.